Julegaven som forandret livet mitt

Da jeg var liten – på den tiden man brukte film i kameraet – likte jeg godt å ta bilder. Man hadde ingen skjerm bakpå kameraet hvor man kunne se bildene. Ofte tok jeg bilder uten film i kameraet. Det viktigste for meg var ikke de gode bildene, men drømmen om de gode bildene. Jeg hadde en søken etter å skape noe. Men noe naturtalent var jeg nok ikke. Interessen dalte proporsjonalt med at de fantastiske resultatene uteble. Helt til…

Julen for ti år siden.

Jeg gikk i første klasse på videregående. Jeg gikk på internatskole og jeg bodde langt hjemmefra. Å komme hjem til jul var magisk, slik det alltid er å komme hjem til jul. Ubeskrivelig.

Men jeg hadde ikke kommet meg helt hjem. Jeg ble overrasket over at pappa stod på perrongen og ventet på meg i Oslo. Jeg skulle egentlig bytte tog og komme meg videre hjemover med et senere tog. Jeg var sliten etter en lang reise, etter et langt semester – det var en gave i seg selv å bli møtt på stasjonen av pappa. Min fantastiske pappa. Han hadde et lurt smil om munnen. Åpenbart en overraskelse på lur.

Jeg visste ikke hva vi skulle, men pappa ledet an til en butikk han hadde sett seg ut på forhånd. Det var en fotobutikk. Pappa fortalte meg at han og mamma hadde bestemt seg for at de ville gi meg et digitalt kamera til jul. Det var det jeg ønsket meg aller mest! Jeg kunne velge blant mange ulike kameraer. På den tiden var ikke digitale kameraer allemannseie. Det var veldig dyrt og jeg ville aldri hatt råd til å kjøpe et kamera selv.

Jeg fikk et supert kamera. Jeg husker det fortsatt veldig godt. Et FujiFilm FinePix 2600Z. Med sine fantastiske 2 megapixler og muligheter for å ta opp film var det et kamera i en klasse for seg. Dessuten hadde det 3x optisk zoom, mer enn de fleste kameraer på den tiden. Pappa betalte. Jeg var overlykkelig og veldig takknemlig.

Fem år senere dør pappa av kreft. Ganske brått og uventet. Året etter bestemmer jeg meg for at jeg har lyst å satse på fotograferingen for fullt og ta fatt på en fotoutdanning. Han fikk aldri oppleve at den julegaven jeg fikk av ham ble starten på min karriere. Han fikk ikke oppleve at jeg lykkes som fotograf. Men heldigvis fikk han oppleve gleden, entusiasmen og iveren min etter å fotografere. At jeg alltid ønsket å utvikle meg og bli bedre. At jeg satte pris på det han ga meg og det han gjorde for meg meg. Og han så at jeg brukte kreativiteten min til noe konstruktivt – til glede for andre mennesker.

Man skal ikke kimse av digitale duppedingser.