Da jeg var liten likte jeg godt å ta bilder. Den gangen brukte man film i kameraet. Og det var ingen skjerm bakpå hvor man kunne se bildene. Det viktigste for meg var ikke de gode bildene, men drømmen om de gode bildene. Jeg hadde en søken etter å skape noe. Men noe naturtalent var jeg nok ikke. Interessen dalte proporsjonalt med at de fantastiske resultatene uteble. Helt til…
Julen for ti år siden.
Jeg gikk i første klasse på videregående. Det var en internatskole og jeg bodde langt hjemmefra. Å komme hjem til jul var magisk, slik det alltid er å komme hjem til jul. Ubeskrivelig.
Men jeg hadde ikke kommet meg helt hjem. Jeg ble overrasket over at pappa stod på perrongen og ventet på meg i Oslo. Jeg skulle egentlig bytte tog og komme meg videre hjemover med et senere tog. Jeg var sliten etter en lang reise, etter et langt semester – det var en gave i seg selv å bli møtt på stasjonen av pappa. Min fantastiske pappa. Han hadde et lurt smil om munnen. Åpenbart en overraskelse på lur.
Jeg visste ikke hva vi skulle, men pappa ledet an til en butikk han hadde sett seg ut på forhånd. Det var en fotobutikk. Pappa fortalte meg at han og mamma hadde bestemt seg for at de ville gi meg et digitalt kamera til jul. Det var det jeg ønsket meg aller mest! Jeg kunne velge blant mange ulike kameraer. På den tiden var digitale kameraer noe ganske nytt og revolusjonerende. Og ikke minst veldig dyrt. Jeg ville aldri hatt råd til å kjøpe et kamera selv.
Jeg valgte meg et supert kamera. Jeg husker det fortsatt veldig godt. Et FujiFilm FinePix 2600Z. Med sine fantastiske 2 megapixler og muligheter for å ta opp film var det et kamera i en klasse for seg. Dessuten hadde det 3x optisk zoom, mer enn de fleste kameraer på den tiden. Pappa betalte. Jeg var overlykkelig og veldig takknemlig.
Fem år senere dør pappa av kreft. Ganske brått og uventet. Året etter at han gikk bort bestemte jeg meg for at jeg hadde lyst å satse på fotograferingen for fullt og ta fatt på en fotoutdanning. Han fikk aldri oppleve at den julegaven jeg fikk av ham ble starten på min karriere. Han fikk ikke oppleve at jeg lykkes. Men heldigvis fikk han oppleve gleden, entusiasmen og iveren min etter å fotografere. At jeg alltid ønsket å utvikle meg og bli bedre. At jeg satte pris på alt han ga meg. Og han så at jeg brukte kreativiteten min til noe konstruktivt. Til noe som er til glede for andre mennesker.
Man skal ikke kimse av digitale duppedingser.
Vis Skjul 10 kommentarer
For en fantastisk fin historie!
Din pappa ville vært stolt av deg i dag, for du er virkelig dyktig!
Ønsker deg en fortsatt fortryllende fin uke!
Veldig rørende historie! Man vet aldri hva som kan forandre livet, og så fint å ha med seg at pappaen din var med på å starte din karriere som fotograf :) Du tar nydelige bilder!
Ha en fin Lucia-dag!
Vilken otroligt fin berättelse! :) Ha en jättefin Lucia!
Jeg vet at han ville vært veldig stolt av deg, venn! Vi er også veldig stolte av deg! Du er rådyktig!! STOR KLEM!!
For en flott og rørende historie. Jeg er sikker på at faren din er veldig stolt av deg :)
Eg hugsar det kameraet! Du brukte det sånn ca heile tida! :)
Ønsker deg, Mai Kristine og Benjamin ei velsigna god jolehøgtid og alt godt for det nye året som er like rundt hjørnet no!
Du er utruleg dyktig Jan Ivar, det er ein fryd å stikke innom sida di her inne inniblant!
Alt godt! Klem frå Siri
For en flott og fantastisk skrevet historie om viktige minner Jan Ivar! Takk for at du delte den!
Der felte jeg en tåre for en flott historie og for din fantastiske pappa. Så godt å ha en slik historie å huske pappaen sin på. At han er grunnen til din fantastiske karriere og entusiasme.
Pappan din inspirerte deg og nå inspirerer du andre gjennom din engasjernede blogg. Du er såå flink til å ta vare på oss «ypplinger» som også har lyst til å leve av fotografering. Synes det er stort av deg og dele dine erfaringer og kunnskap med oss og det setter vi stor pris på. Så jeg vil takke pappaen din jeg…..for at du deler din glede med oss :)
En fantastisk fin tekst. Du er en utrolig dyktig fotograf, og din pappa ville nok vært ufattelig stolt av deg dersom han visste hvor langt du hadde kommet!
Utrolig rørende å lese..
Jeg mistet pappa’n min 2. juledag, også i kreft.
Hilsen fra Stine
(den ene øyeblikkjenta)